Apostolisk vikariat

I den følgende artikkelen vil vi snakke med deg om Apostolisk vikariat, et tema av stor relevans i dag. Apostolisk vikariat er et tema som har skapt betydelig debatt og har fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Apostolisk vikariat, fra dens historie og utvikling til dens innvirkning på dagens samfunn. Vi vil også analysere de ulike perspektivene som eksisterer rundt Apostolisk vikariat, samt dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Les videre for å oppdage alt du trenger å vite om Apostolisk vikariat og dens betydning i dagens verden.

Et apostolisk vikariat er i den katolske kirke et «bispedømme på prøve». Det er ledes av en apostolisk vikar, som vanligvis er en titulærbiskop, men som opptrer som pavens stedfortreder. Det blir dannet ved at et apostolisk prefektur blir opphøyet til vikariat, hvis antallet troende tilsier dette. Hvis det har vist seg å være levedyktig, kan et apostolisk vikariat i sin tur bli elevert til bispedømme.

Ordningen har sitt opphav i oldkirken. Blant annet fikk erkebiskopen av Arles ansvar for hele Gallia, mens erkebiskopen av Thessaloniki fikk ansvar for Illyria. Etter hvert tok man regelmessig i bruk ordningen for områder hvor kirken stod svakt slik at det ikke var grunnlag for opprettelse av et regulært bispedømme.

Norge hørte fra 1667 til 1868 til det apostoliske vikariat i nord. Fra 1931 til 1953 utgjorde Sør-Norge det apostoliske vikariat Oslo, som så ble elevert til Oslo katolske bispedømme. De nåværende stiftene Trondheim og Tromsø hadde status som apostoliske vikariater mellom 1953 resp. 1955 og 1979, hvorpå de ble opphøyet til territorialprelaturer.

På verdensbasis fins det (per 2009) 81 apostoliske vikariater i den katolske kirke.

Eksterne lenker