En bymessig bosetning (russisk: посёлок городско́го ти́па) er en offisiell betegnelse på en spesiell type urbane lokaliteter. Betegnelsen har sin opprinnelse i den tidligere Sovjetunionen, og brukes fremdeles i enkelte tidligere sovjetrepublikker, i første rekke Russland og Belarus. Betegnelsen var et av resultatene av sovjetisk bybygging.
En bymessig bosetning betegner et sted som i karakter og status ligger mellom byer og landlig bygd. Bymessige bosetninger er av lignende størrelse som enkelte landlige lokaliteter, som for eksempel større landsbyer, men bosetningenes infrastruktur er urban. De er vanligvis sentrert rundt en enkelt industrivirksomhet eller lignende. Et av de definerende kriteriene for en bymessig bosetning i Sovjetunionen var økonomisk uavhengighet fra jordbruk.
I Sovjetunionen ble kriteriene for bymessige bosetninger bestemt av sovjetrepublikkene, men kriteriene varierte svært lite fra en republikk til en annen. I den Russiske SFSR, ble bymessige bosetninger delt i tre typer:
I dagens Russland er oppgaven med å fastsette kriterier for bymessige bosetninger delegert til føderasjonssubjektene. I de fleste tilfellene er de føderasjonssubjektenes lovgivende organer ansvarlige for alle administrative og territoriale endringer, inkludert innvilgelse av bystatus og status som bymessig bosetning.
Per 1991 var det regnet å være 921 bymessige bosetninger i Ukraina.
I juli 2023 opphevet Verkhovna Rada i Ukraina statusen som en bymessig bosetning. Bosetninger i Ukraina skulle heretter inndeles i tre kategorier: byer, bosetninger, og landsbyer. Den vedtatte loven fastsatte at en by er et bebygd område med en overveiende kompakt bygningsmasse, med en befolkning på minst 10 000, en bosetning er et bebygd område med en overveiende frittliggende bebyggelse og en befolkning på minst 5 000, og en landsby er et bebygd område frittliggende bebyggelse og en befolkning på færre enn 5 000.