I denne artikkelen vil vi fordype oss i Språk i Finland, og utforske alle relevante aspekter ved dette emnet. Språk i Finland er et tema av stor betydning i dagens samfunn, og dets innvirkning strekker seg til flere områder av vårt daglige liv. Gjennom denne artikkelen vil vi undersøke dens opprinnelse, utvikling, implikasjoner og mulige løsninger, analysere ulike perspektiver og tilnærminger for å forstå alle aspekter knyttet til Språk i Finland grundig. I tillegg vil vi også vurdere mulige fremtidige implikasjoner av Språk i Finland og hvordan dette kan påvirke hvordan vi nærmer oss dette emnet i fremtiden. For å gi et helhetlig syn, vil relevante data, studier og forskning presenteres som vil hjelpe leserne til å forstå betydningen og virkningen av Språk i Finland i samfunnet vårt.
I 2018 hadde 87,6 % av befolkningen finsk som morsmål. De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk. Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Øst-Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.
5,2 % hadde svensk som morsmål i 2018. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %. De finlandssvenske dialektene har særdrag i uttale, grammatikk og ordforråd som skiller dem fra dialektene i Sverige. Den dannede dagligtalen i byene kalles «høysvensk». De fleste finlandssvensker bor langs kysten; i Österbotten fra Karleby i nord til Kristinestad i sør, og i skjærgården sør for Åbo og i Nyland vestover til Kymmene älv. Nyland har blitt forfinsket, ettersom finskspråklige har flyttet inn til Helsingfors. På Åland er det svenske språket enerådende. Ålandsdialekt er nærest beslektet med upplandsk, og ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.
Historisk sett har finlandssvensker flest levd som bønder og fiskere, men det svenske språket har også stått sterkt i byeliten, som har båret det som kulturspråk. Siden 1800-tallet har svensk språk blitt fortrengt av finsk. Finlandssvenskene har vært overrepresentert i utvandringen til Sverige og Amerika. Spørsmålet om finlandssvenskenes etnisitet har vært betent i Finland, og det blir i dag nedtonet av både svensk- og finskspråklige. Mange lever i tospråklige hjem.
Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Enspråklige svenske kommuner finnes bare på Åland. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt. De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.
^«Finska»(svensk). Institutet för de inhemska språken. Besøkt 11. februar 2021.
^Koivusalo, Esko og Piehl, Aino (1997). «Finska språket». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk(svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 110–129. ISBN82-7099-274-7.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Karlsson, Fred. «finska språket». Uppslagsverket Finland(svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.
^abcReuter, Mikael (1997). «Svenskan i Finland». I Karker, Allan, Lindgren, Birgitta og Løland, Ståle. Nordens språk(svensk). Utgitt av Nordisk språksekretariat. Oslo: Novus. s. 95–109. ISBN82-7099-274-7.CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
^abcHedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 19–24. ISBN91-506-1788-5.
^abFougstedt, Gunnar og Westerholm, John. «finlandssvenskar». Uppslagsverket Finland(svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 11. februar 2021.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Hedberg, Charlotta (2004). The Finland-Swedish Wheel of Migration: Identity, Networks and Integration 1976–2000 (doktorgradsavhandling i kulturgeografi). Geografiska regionstudier (svensk). 61. Uppsala: Uppsala universitet. s. 63. ISBN91-506-1788-5.